Bokmålsordboka
prøve 1
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en prøve | prøven | prøver | prøvene |
| hunkjønn | ei/en prøve | prøva | ||
Opphav
gjennom lavtysk, fra middelalderlatin proba; se prøve (2Betydning og bruk
Eksempel
- være ansatt på prøve – forsøksvis;
- gjøre prøve på et regnestykke – kontrollere om det er riktig;
- det får stå sin prøve med den saken – det får gå som det vil med den;
- ta en prøve av surheten i vannet
- undersøkelse, testing av ferdigheter og lignende
- styrkeprøve, opptaksprøve, svenneprøve;
- forberedende prøver;
- gå opp til skriftlig prøve
- innøving, forsøksvis framføring av et teaterstykke, en konsert eller lignende
Eksempel
- holde prøver på et Ibsen-stykke
Faste uttrykk
- sette på prøveutsette for (stor) påkjenning
- stå sin prøveklare påkjenningene